Fem kjappe om øvingslokaler: Matias Drageseth Johannessen

Vi spør musikklivet om deres erfaringer rundt øvingslokaler i denne artikkelserien. Har du tips til noen vi bør snakke med? Ta kontakt!

Matias Drageseth Johannessen er styreleder og spiller saksofon i Vestre Aker Musikkorps, et rent konsertkorps i Oslo med en janitsjarbesetning på cirka 50 musikere. Her forteller han om sitt perfekte øverom, hva politikerne må vite, og mer.

Hvordan er det der du øver nå?

Vi i Vestre Aker Musikkorps er heldige som får øve i et stort rom med ganske god akustikk. Lokalet er kanskje litt for snilt mot oss slik at vi ikke jobber med et realistisk lydbilde – det høres ofte bedre ut der enn det gjør i andre lokaler.

Det som ikke er så bra er at vi deler et trangt lager med et annet korps, noe som tvinger oss til å gjøre vanskelige prioriteringer med tanke på lagerplass. For eksempel kan ikke vi ta oss plass til å lagre støyskjermene våre der og bruke de daglig. Notearkiv må være lokalisert et helt annet sted, så notearkivarene bruker mye tid og krefter på å transportere noter og partitur.

Hva er det verste og beste rommet du har spilt i?

Jeg liker ikke å henge ut dårlige lokaler, men jeg husker et lite teppelagt polvott av et konferanselokale på et hotell en gang. Å øve på Rockheim Scene som blåseorkester var også en merkelig opplevelse, fordi scenen er tilrettelagt for forsterket musikk som band – et godt eksempel på at selv flotte lokaler som Rockheim ikke egner seg til alle typer musikk.

Å spille i Olavshallen i Trondheim under NM i janitsjar er derimot alltid et høydepunkt, men den gangen vi slapp til i Oslo Konserthus under regionsmesterskapet i 2022 ligger tett bak. Jeg må også nevne Ridehuset i Oslo som et veldig godt rom.

Hva er konsekvensen av et dårlig øvingsrom?

For det første klarer vi ikke å høre hva vi egentlig spiller. Det blir som om vi skulle spilt fotball ute en høstkveld uten lys på banen. Da blir det tilnærmet umulig å oppnå samspillet og presisjonen som kreves for å spille god musikk.

For det andre setter det begrensninger på repertoar. Vi har for eksempel blitt tvunget til å droppe å spille «Music for Prague 1968» av Karel Husa av hensyn til medlemmenes hørsel.

Hvordan vil du beskrive et perfekt øvingsrom?

Rommet må være stort nok, ikke bare for stolene og instrumentene, men også for lyden et stort blåseorkester produserer.

Akustikken må kunne presist gjengi lydbildet og balansen i ensemblet.

Det trengs også støttefasiliteter som tilgang på lager og små øvingsrom til seksjoner eller grupper.

Alle fasiliteter må være på gateplan eller ha tilgang til vareheis, slik at man unngår å måtte bære pauker og andre store instrumenter opp og ned trapper.

Alle som skal bruke rommet må selv ha tilgang til lokalet på dag- og kveldstid, uten behov for å kontakte tilsynsvakt i hvert enkelt tilfelle.

Lokalet må ligge sentralt til, slik at for eksempel travle småbarnsforeldre lettere får hverdagslogistikken til å gå opp.

Hva skulle du ønske at politikerne visste om øvingslokaler?

Lyd krever også plass, og branntillatelse for 50 personer betyr ikke at det er helsemessig forsvarlig at 50 blåsere og slagverkere øver der. Et godt øvingsrom med nok gode støttefasiliteter kan huse flere ensembler.

Det finnes ekstremt få egnede øvingslokaler i Norge sammenlignet med behovet, spesielt i de største byene. Det frivillige musikklivet i Norge er stort, og mange av oss opplever å bli oversett i utbyggings- og bevilgningssaker.